Da ruller jeg videre. Litt motvind i starten, men det er jo bare gratis motstandstrening, ikke sant?
Dagens mål: Iruña (Pamplona, for dere som foretrekker det spanske navnet og har sett «Okser løper, folk skriker»-festivalen).
Etter noen timer på sykkelen begynner silhuettene å reise seg foran meg – de majestetiske Pyreneene.
Dette er fjellkjeden som skiller Spania fra Frankrike, strekker seg over nesten 450 km, og er hjem til både ørner, bjørner og svette syklister med lav kadens.
Og ja – jeg skal opp dit. Snart.
Men akkurat nå er alt ganske perfekt: frihet i beina, vinden i trynet og en vei som slynger seg rolig fremover. Lite trafikk, bare noen få biler og et par traktorer som hilser med hele kroppen.
Natur i stereo: lukten av varm jord, lyden av sauer i det fjerne, og fjell som glitrer i sola. Det føles rett og slett… vakkert.
Men så skjer det. Vokterne våkner.
Store, hårete, overivrige gjetehunder som ser ut som de har hatt et personlig oppgjør med syklister siden Tour de France 1998.
De bjeffer som om jeg har stjålet en sau – og ikke bare én, men hele flokken.
Noen av dem spurter mot meg som firedobbel espresso på fire bein. Og de er ikke små. Dette er ikke “voff-voff, jeg er søt”-hunder. Dette er «jeg river deg ned fra sykkelen og krever pass og papirer»-hunder.
Jeg skjønner jo at jeg er på deres hjemmebane. Men hallo, det er offentlig vei!
Og hvor er eierne? Antakelig et sted langt unna, med kaffekopp og null anelse om at Tour de Bark foregår nede på jordet.
Heldigvis har jeg lært et triks: vannflaska. Et kjapt sprut rett på snuten, og noen stopper faktisk opp – sannsynligvis mer forvirret enn skremt.
Men ikke alle. Noen blir bare enda mer fornærmet. Så hva gjør jeg?
Jeg bjeffer tilbake. Jeg roper, banner på tre språk, og tråkker som om Strava-snutten min står på spill.
Pulsen er på vei opp i himmelen, og hjertet banker som en baskisk trommesolo. Men jeg overlever.
Og Pyreneene venter.