Da kom dagen, lille julaften. Jeg skulle reise til Australia for å fullføre den største utfordringen til nå. Denne vanvittige ideen hadde jeg planlagt lenge, etter fjorårets spektakulære bomtur hvor sykkelen aldri dukket opp. Var jeg forberedt for dette? Sannsynligvis ikke. Jeg hadde begynt å krangle med hjertet mitt – litt flimmer her og der – men foreløpig holdt knoppen seg på plass. Ble det verre, måtte jeg bare innse at det var på tide å gå over til strikking eller noe annet mindre anstrengende.
Lille julaften i Bodø – gudenes egen gave til vinterdepresjonen. Jeg satt alene på flyplassen mens nordavinden pisket bygningen som om den hadde personlige problemer med arkitekten. Widerøe, disse luftens cowboys, tok imot bagasjen på julaften. Jeg hadde bestilt billetter hos Qatar Airways, fordi ingenting sier “jeg er økonomisk ansvarlig” som å sende en sykkel og et fjell av bagasje halve jorden rundt. Prislappen? La oss bare si at jeg kunne kjøpt en komplett ny garderobe i Australia for samme sum.
Reisen startet med et bitte lite fly til Svolvær – du vet, de der flyene hvor alle passasjerene må sitte på samme side for at det ikke skal tippe. Derfra til Oslo hvor jeg satte ny personlig rekord i sprint med koffert – hadde OL hatt en slik gren, hadde jeg tatt gull. Flyturen til Doha gikk faktisk fint, men ankomst klokken 23:00 og hotellinnsjekk 01:00? Helt topp for døgnrytmen.
Jeg sto tidlig opp og gikk ut i byen. Sola skinte på en måte som fikk meg til å lure på om dette i det hele tatt var samme stjerne som hadde gått i eksil over Bodø. Doha’s metro – et mirakel av effektivitet og prisbevissthet. Et døgnbillett kostet under 10 kroner! I Norge får du knapt en halv bussbillett for det. Byen var så moderne og fin at det gjorde vondt i øynene. Rikdommen skinte fra hver bygning, som om noen hadde tatt Dubai og spurt “kan vi få det litt mer prangende?” Med den norske kronen svakere enn mitt kardiologiske system, valgte jeg å holde lommeboka lukket. Hadde uansett ikke plass til noe mer på sykkelen med mindre jeg ville gjøre den om til en varebil.
Klokken 20:00 på flyplassen igjen. Etter en lang og grundig vurdering av alternativene (som var nøyaktig null), ventet jeg to timer på flyet til Sydney. 13 timer i luften – omtrent like lenge som en normal uke for en statlig ansatt, men med bedre service. Min flystrategi? Tannpuss, minst to ganger. Det høres kanskje rart ut, men det er noe mystisk som skjer i munnen når man sitter i en hermetikkboks 10 000 meter over havet. Etter to timer smaker munnen som om man har slikket gulvet på et gatekjøkken. Jeg byttet også alltid til frukt eller vegetarmat på flyet. Ikke fordi jeg er spesielt helsebevisst, men fordi det reduserer sjansen for at jeg må sprinte til toalettet over Stillehavet.
Sydney tok imot meg klokken 18:00. Jeg tok en Uber til hotellet og betalte… noe. Penger forsvinner så fort i Sydney at jeg ikke engang husker hvor mye. Det var andre juledag i Norge, men i Australia var det tirsdag eller onsdag eller noe annet fullstendig uvesentlig – de feirer ikke 2. juledag her. Sannsynligvis fordi de aldri har opplevd julefesten i Norge og derfor ikke trenger en hel dag til å komme seg igjen.
Jeg pakket ut sykkelen, og resepsjonistene hjalp meg å bli kvitt esken. Jeg tror de var imponert over min Pinarello, eller kanskje de bare var overrasket over at noen ville frivillig sykle tvers over Australia i sommervarmen. Sliten, men glad, kom jeg til operahuset og kjøpte en is stor nok til å gi hele bydelen diabetes – måtte jo fylle opp “glykogen i musklene.” Det er i hvert fall hva jeg forteller meg selv hver gang jeg dypper skjeen i en bøtte med iskrem.
Neste dag tok jeg en lang tur til Bondi Beach og tilbake. Stranden var vakker, men det var så mange perfekte kropper der at jeg følte meg som en potet på bena. Tilbake bestemte jeg meg for å prøve Pinarello-sykkelen for første gang på australsk asfalt. Jeg hadde sett en del syklister, og trodde i min naivitet at min sykkel var high-end. Ha! Her var det S-Works, Trek og Bianchi i utgaver så dyre at de sannsynligvis hadde sin egen helseforsikring. Jeg følte meg som den fattige fetteren på sykkelfeltet.
Jeg syklet samme vei som jeg hadde gått, med en avstikker innom Centennial Park. Alt var fryd og gammen helt til himmelen åpnet seg og slapp ut mer vann enn det finnes i hele Nord-Norge. “Litt regn gjør ingenting,” tenkte jeg, i min uendelige visdom. Så, i Paddington, demonstrerte fysikkens lover hvorfor vått underlag og sykkelhjul ikke alltid er gode venner. Jeg skled ut som en nybegynner på isbane, rev opp hele siden og ødela Terrufo-buksene mine som kostet mer enn statsbudsjettet til enkelte småstater. Jeg var i sjokk, liggende midt i veien i Sydney sentrum. “En god start på eventyret,” tenkte jeg sarkastisk, mens jeg takket høyere makter for at ingen busser bestemte seg for å bruke meg som fartsdump.
En ung jente med kjæresten sin stoppet og spurte det åpenbare: “Er alt bra?” – “Jada,” svarte jeg, som den typiske norske mannen jeg er, mens blod rant ned leggen min. “Men du blør jo,” påpekte hun, åpenbart med et talent for observasjon. Jeg takket for omsorgen med et nikk som sa “dette er bare et skrubbsår, jeg er vant til verre ting som kvartalsrapporter og NAV-skjemaer.” Tilbake på hotellet oppdaget jeg at en ekstra natt ville koste 2500 kroner. For den prisen forventet jeg at sengen kunne fly, så jeg bestemte meg for å pakke og starte min episke ferd mot Perth neste dag. Ingenting sier “jeg er klar for 4000 kilometer på sykkel” som et friskt fallskrubbsår.
Den 27. desember, mens fornuftige mennesker fremdeles fordøyde julematen, startet jeg klokken 05:00. Jeg beveget meg gjennom Sydney med en hastighet som fikk sneglene til å le av meg. Byen viste seg å være så stor at jeg begynte å lure på om jeg allerede hadde syklet halvveis til Perth før jeg i det hele tatt var ute av forstadene. Jeg satte GPSen mot Goulburn istedenfor Blue Mountains. Værmeldingen sa over 40 grader lenger nord, og selv om jeg er glad i å plage meg selv, har jeg en grense. Det er ikke “litt kjøligere” å sykle i 38 grader enn i 42, men selvbedrag er en viktig del av sykkelsporten.
Forstadene rundt Sydney – Liverpool, Campbelltown – lå så tett at det føltes som én endeløs by. Rødt lys etter rødt lys, som om trafikklysene hadde dannet en konspirasjon mot meg personlig. Etter hva som føltes som tiår med venting, hadde jeg bare klart 85 latterlige kilometer og kom til Picton. En “liten plass” er en underdrivelse – hvis du blunket mens du syklet gjennom, ville du gått glipp av hele byen.
Jeg fant et rom som var “billig og greit” – sivilisasjonens måte å si “ikke forvent mye” på. Jeg brukte hele kvelden på å justere giret på sykkelen. Girrørfeste hadde bestemt seg for å teste min tålmodighet ved å bøye seg på den mest irriterende måten mulig. Etter timer med banning som ville fått en sjømann til å rødme, fikk jeg det til å fungere. Suksess er de små seirene.
Neste morgen startet jeg med solen. Jeg så varmluftballonger sveve majestestisk over landskapet, et bilde som ville vært mer idyllisk hvis jeg ikke allerede kunne kjenne svetten renne nedover ryggen kl. 06:00. Jeg fylte lungene med luft som allerede føltes som om den kom fra en hårføner, og syklet videre mot Goulburn.
Det var varmt – ikke “norsk sommerdag med 25 grader”-varmt, men “Satan driver grillparty”-varmt. Men dette er jo Australia; hva forventet jeg? Pingviner og isbjørner? Det mest sjokkerende var mangelen på bensinstasjoner og rasteplasser.I Nord-Norge er det langt mellom bensinstasjonene, men du kan i det minste fylle flaskene dine i en bekk. Her kunne du dø av tørst mellom servicestedene – om ikke sola tok deg først.
Jeg kom til Marulan, et sted så lite at det sannsynligvis ikke engang har sin egen Wikipedia-side. Jeg kjøpte cola og is – min sofistikerte sportsdrikk og energitilskudd – og oppdaget at det bare var 30 km til Goulburn. Men veien gikk langs motorveien.
Her sto jeg, svett og sliten, med et veivalg: motorveien eller en 45 km lang omvei. Valget var åpenbart for enhver med mer enn to fungerende hjerneceller, men det forhindret ikke meg fra å spørre en lokal på kafeen. Han henviste meg til en eldre syklist, sannsynligvis det nærmeste Marulan kom til en sykkelguru. “Selvfølgelig kan du sykle på motorveien,” sa han, som om jeg hadde spurt om det var lov å puste. “Vi gjør det hele tiden.” Med denne tvilsomme tillatelsen begav jeg meg ut på motorveien, halvveis overbevist om at mine siste ord ville bli “men en lokal sa det var greit!”
Overraskende nok viste det seg at australske motorveier faktisk har skikkelige veiskuldre. Jeg følte meg tryggere der enn på mange norske landeveier, hvor veiskulderen ofte er en teoretisk konstruksjon snarere enn noe som faktisk eksisterer. Jeg suste de siste 30 kilometerne til Goulburn, og for første gang den dagen føltes det som om jeg faktisk gjorde fremgang.
Goulburn møtte meg som en oase i ørkenen. Jeg sjekket inn på hotellet, tok en dusj som varte lenger enn enkelte ekteskap, og gikk ut for å spise. Byen, som skulle være en av Australias eldste innlandsbyer, så ut som en blanding av western-film og britisk koloni. Grunnlagt i 1833, angivelig av en kar som het Hamilton Hume i 1818 – noe som får meg til å lure på hva som skjedde i de 15 årene i mellom. “Jeg fant dette stedet, men glem det i et par tiår.”
Mens jeg vandret rundt i Goulburn, med en hamburger i hånden som smakte himmelsk etter dagens strabaser, beundret jeg den imponerende rettsbygningen, som så ut som om den var designet for å skremme både forbrytere og arkitekter. Byen hadde vært et senter for ull- og kveghandel, noe som forklarte hvorfor den luktet svakt av sau selv i 2023.
St. Saviour’s Cathedral sto som et vitnesbyrd på at selv i villmarken trengte folk et sted å be om tilgivelse for alle banneordene de slapp ut når temperaturen krøp over 40 grader. Jeg sto der, 170 kilometer fra Sydney og over 3000 kilometer fra Perth, og tenkte: “Hva i alle dager har jeg begitt meg ut på?” Men samtidig kjente jeg en kriblende spenning – dette var starten på noe virkelig vanvittig. Og som alle som kjenner meg vet, er “vanvittig” mitt mellomnavn. Vel, egentlig ikke, men det burde være det.
https://www.komoot.com/tour/1994234415