På sykkel gjennom sykdom og Spania – en reise i feber og fornektelse
14. juli – Når kroppen sier “stopp” men hjernen sier “hold kjeft”
Dagen starter som vanlig, bortsett fra at kroppen min tydeligvis har meldt seg på et opprør jeg ikke fikk invitasjon til. Etter 81 kilometer begynner beina å føles som om de er fylt med betong, hodet hamrer som et techno-party, og jeg har en kroppstemperatur som kunne smeltet asfalt.
Kanskje jeg er syk? Nei, umulig. Profesjonelle tosk som meg blir ikke syke. Men for sikkerhets skyld – og for ikke å dø alene i veikanten – finner jeg et overnattingssted. Hotellresepsjonisten ser på meg som om jeg er Pestens Rytter selv.
15. juli – Fornektelsens mester på to hjul
Jeg våkner opp og føler meg som om jeg har blitt overkjørt av en flokk elsparkesykler. Dette er definitivt ikke en ny start med friske bein. Hvis noen spurte hvordan jeg har det på en skala fra 1 til 10, ville jeg svart “potetsekk”.
Men dette er en sykkeltur, ikke en sykemelding! Grensen til Spania passeres i en tåkete feberrus, og jeg sjangler inn i en søvnig by som plutselig har en meget våken turist som sikler etter paracetamol. Apotekeren ser på meg som om jeg ber om ulovlige substanser når jeg står der, svetteglinsende og febervarm.
Været er heldigvis på min side – lite vind og behagelig temperatur. Eller kanskje jeg bare brenner så intenst av feber at jeg kunne syklet gjennom en snøstorm uten å legge merke til det.
I Medina de Rioseco finner jeg et hotell så billig at selv feberhjernen min skjønner at dette er et kupp. Endelig i seng, tenker jeg kloke tanker som: “Kanskje jeg burde ta en koronatest?”
Resultatet lyser mot meg som en svært uvelkommen julestjerne: POSITIV.
Åja. Det forklarer hvorfor jeg føler meg som et halvspist kanapehjul på en grussti.
Feberfantasier og landeveisheltemot – eller hvordan ikke ta vare på seg selv
Å stå opp neste morgen føles som en øvelse i nekromanti – jeg gjenoppstår fra de døde, men med en hel del mindre verdighet. Hodet dundrer som et blackmetal-band med kun basstrommesolister, og jeg fryser så mye at dunjakke i 30 varmegrader virker som en god idé.
Redningen: En 20 minutters glohet dusj. Det er som å tine opp en frossen pizza – sakte, men effektivt, og resultatet er fortsatt litt rart i midten.
Jeg svelger Ibux og Paracet som om det var energigels (100% lovlig prestasjonsfremmende doping for febersyke idioter). Ned bæres sykkelen – jeg er nå en snikende virusvektor, en enmannshær som unngår folk som om sosial distansering var en olympisk gren jeg trener til.
Målet? Burgos – 150 kilometer unna. Er det fornuftig? Absolutt ikke. Er jeg fornuftig? Historien taler for seg selv.
Jeg sykler i en merkelig tilstand mellom feberdelirium og landeveismeditasjon. Kjenner jeg egentlig beina mine? Er det vinden som dytter meg framover, eller har jeg transcendert til et rent energivesen på to hjul?
I Palencia kaster jeg meg over en kaffe, en baguette og en kake som om det var den siste måltidet før dommedag. Folk rundt meg aner ikke at de deler rom med en febervarm sykkelzombie som planlegger å erobre Burgos ved hjelp av ren stahet og medisiner.
Videre passerer jeg bønder som høster hvete, og tenker: De jobber i denne varmen, så hvorfor skulle ikke jeg kunne sykle? Dyrene på markene ser på meg med blikk som tydelig kommuniserer: “Den bipede skapningen der oppe har tydeligvis glemt å installere sunn fornuft-oppdateringen.”
Men hvem bryr seg? Jeg er på tur, jeg er på eventyr, og jeg er en idiot.
Fremme i Burgos: Is, Korona og en pilgrimsinvitasjon jeg umiddelbart avslår
YES! Jeg er fremme i Burgos! Etter 150 kilometer med feber, hallusinasjoner og en mengde smertestillende som burde vært reseptbelagt, setter jeg endelig føttene på bakken igjen. Min velfortjente belønning? Is. To kuler. Minst. En syklist med koronainfeksjon må tross alt fylle på energilagrene og avkjøle den feberhete kroppen.
En ny koronatest bekrefter det åpenbare: Jeg er fortsatt en mobil smittebombe på to hjul. Logikk? Kastet ut av vinduet for lenge siden. Stahet? Min fremste personlige egenskap.
Mens jeg sitter og spiser is og prøver å ikke smitte hele Spania, legger jeg merke til en overflod av syklister. De kommer i flokker, med store vesker og fromme ansiktsuttrykk. Er det et sykkelritt jeg ikke har fått med meg?
Nei da. De er pilegrimer. På vei til Santiago de Compostela. Våre øyne møtes over isskulene mine, og vi skjønner umiddelbart at vi tilhører forskjellige verdener. De sykler for spirituell oppvåkning. Jeg sykler fordi jeg tydeligvis hater meg selv nok til å fortsette nordover med 39 i feber.
“Vil du bli med oss?” spør en av dem, med et håpefullt blikk.
Jeg ser på dem, de ser på meg. Mitt svarte black metal-hjerte og min koronainfiserte kropp skriker i kor: “NEI.”
Nordover skal jeg, mot fjell, mot hav, mot Norge. Mens de tråkker sørover for å finne seg selv, tråkker jeg nordover – smittsom, febervarm og med en selvdestruktiv lidenskap for å ignorere alle faresignaler kroppen sender meg.
Vi skilles med et smil og 2 meters avstand. Jeg sykler ut av Burgos. Nord-Norge venter. Og jeg skal hjem – hvis jeg overlever min egen stahet.
