Jeg forlot Pescara med den samme planen som alltid i Italia: kom deg av gårde før sola får ideer.
Det fungerte i omtrent én time.
Så ble det varmt på den måten som ikke bare er “sommer”, men mer “noen har skrudd på hårføneren og glemt den på ‘helvete’”. Alt går litt saktere. Du drikker mer. Du begynner å forhandle med deg selv om hvorfor dette i det hele tatt er en god idé.
Etappen var fin, egentlig. Adriaterhavet på venstre side, trafikk som pendlet mellom småirritert og fullt kaos, og den der følelsen av at Italia er et vakkert land som hater syklister litt ekstra i praksis.
Rett før Ancona kom dagens hovedinnslag: en bakke som ikke var en bakke, men en forhåndsbetalt bot for å ha hatt det for lett. Den gikk og gikk og gikk. Puls opp, selvtillit ned. Og når du endelig tror du er ferdig, så bøyer veien seg litt til siden og sier: Nei da. Vi bare startet.
Ancona dukket opp som en kystby med identitetskrise. Litt havn, litt historisk, litt “hvor i all verden er resepsjonen?”. Over byen troner katedralen oppe på høyden, med en utsikt som er helt urimelig pen når du selv føler deg som et svett forslag til et menneske.
Så kom kveldens drama.
Jeg skulle finne hotell.
Og i Italia betyr “jeg skal finne hotell” ofte “jeg skal ha en sosial eksamen med muntlig del, der sensoren heter sykkel”.
Hotell #1: “Yes, room. No, bicycle.”
Hotell #2: “Bicycle? In room? No no no.”
Hotell #3: De smilte. Jeg fikk håp. Så så de på sykkelen og smilte litt mindre.
Jeg prøvde alle klassikerne.
Det er en dyr sykkel. Den er ren. Den sover stille. Jeg kan bære den som et barn.
Til slutt fant jeg et sted som gikk med på det, men bare etter den obligatoriske forhandlingen der begge later som dette er veldig komplisert, før man ender på løsningen som var åpenbar fra start: sykkelen står trygt et sted inne, og alle later som ingenting.
Jeg sovnet med den gode følelsen av å ha vunnet en kamp ingen andre i verden visste at pågikk.
Ancona → Ravenna
Neste morgen: motvind.
Ikke sånn “litt luft”, men den typen som får deg til å lure på om du sykler feil vei på kloden. Når vinden får frie tøyler langs kysten, blir det som å sykle i en usynlig oppoverbakke. Jeg lå der og tråkket i sone “hvorfor gjør jeg dette”, mens computeren prøvde å være positiv med tall som åpenbart var løgn.
Utover dagen roet det seg litt, og da kom belønningen. En solrik, nesten filmaktig ettermiddag der landskapet glir, kroppen slutter å protestere, og du tenker: ok… kanskje jeg ikke er helt idiot.
Så rullet jeg inn i Ravenna.
Ravenna
Ravenna er en sånn by som er altfor seriøs til å passe inn i mitt kaos. Den gjør deg litt roligere bare av å være seg selv.
Og det er mosaikkene som tar livet av deg på den fine måten. Du går inn, og så skjer det noe i hodet. Alt blir stille, som om lyden i deg skrus ned et hakk. Vegger som glitrer uten å være prangende. Farger som ikke virker gamle. Et blikk som henger fast litt lenger enn planlagt.
Jeg gikk en kveldstur i byen som en litt svett pilgrim. Endte opp med å stirre på vegger i stillhet, som om jeg forsto kunst. Jeg gjorde ikke det, men jeg prøvde. Og jeg ble stående for lenge flere steder, fordi alt glitrer på en måte som gjør at hjernen plutselig går i saktefilm.
Et av stedene ser smått og uskyldig ut utenfra, men inni er det en mørk blå himmel av mosaikk som gjør deg litt ydmyk. Ikke dramatisk. Bare stille og presist. Som en påminnelse om at verden har vært større enn deg lenge.
Ravenna → Treviso
Neste dag gikk turen nordover. En av de dagene der du bare jobber deg gjennom kilometerne og tenker på alt og ingenting, mens Italia driver med sitt: små byer, rare rundkjøringer, kaffe som redder liv.
I Treviso-området tok jeg turen innom Pinarello sitt eget opplegg.
Og her må jeg si: de var overraskende behjelpelige.
De så på oppsettet mitt ikke som “hva har du gjort med denne sykkelen?”, men som folk som faktisk liker sykler og mennesker samtidig. Litt småjustering. Litt prat. Litt den følelsen av at noen profesjonelle hender har vært borti prosjektet ditt og ikke ledd deg ut av rommet.
Jeg dro derfra litt lettere i hodet.
Og det er nesten mer verdt enn watt.
Treviso → Vicenza
Etappen til Vicenza ble kortere og snillere. Mer sykkelsti, mer flyt, mindre kamp. En sånn dag hvor du begynner å tro at dette kan gå helt normalt.
Helt til jeg så katten.
Den lå i veikanten og var i dårlig forfatning. Fluer overalt. Den levde, men det var tydelig at dette ikke var en “den kommer seg”-situasjon. Det var en av de øyeblikkene der du brått blir voksen på en måte du ikke har bedt om.
Jeg skal ikke male dette mer enn nødvendig: jeg gjorde det jeg måtte gjøre, raskt, fordi alternativet var at den skulle ligge der og lide.
Og etterpå syklet jeg videre med en klump i brystet og en litt mørkere stillhet i kroppen.
Noen dager er Italia gelato og sol.
Andre dager er Italia realitet.
Vicenza
Vicenza var som en kontrast til alt det rå og tilfeldige. Den føltes planlagt. Linjene sitter. Ting henger sammen. Du går gjennom sentrum og får følelsen av at byen er tegnet med linjal, og at du egentlig burde oppføre deg litt penere for å passe inn.
Jeg tok en kveldstur og lot byen gjøre det den gjør best: få deg til å gå saktere uten at du helt skjønner hvorfor. Den typen ro som ikke handler om stillhet, men om orden.
Vicenza → Verona
Turen mot Verona hadde den følelsen av at noe større nærmer seg. Mer trafikk, mer tempo, mer “hold linja”.
Verona traff med storby-energi og gammel tyngde samtidig. Du merker det med en gang: her har folk vært lenge, og de har bygd ting som fortsatt står og later som de alltid har vært her.
Arenaen er det mest absurde. Du står der og tenker at folk satt her og så på gladiatorer, og så tar du deg selv i å være mer redd for en chihuahua på landsbygda enn for romersk historie.
Verona → Milano
Milano-etappen føltes som å sykle inn i en annen logikk. Mer tett, mer stress, mer “hvor kom alle bilene fra og hvorfor hater de meg personlig”.
Jeg rullet inn i Milano med den slitne storbyfølelsen: beina fungerer, men hodet vil ha en stol og en vegg å lene seg på.
Dagen etter gjorde jeg det som føltes som et lite svik mot sykkelturen, men som også var helt nødvendig. Jeg leide bil og kjørte ut fra Milano til Paruffo.
For noen ting er enklere med fire hjul.
Og akkurat da orket jeg ikke flere forhandlinger med universet.
Til slutt
Det rare med lange turer er at du tror du kommer til å huske dem som steder.
Men du husker dem som øyeblikk.
En bakke som føltes personlig.
Et rom med blå mosaikkhimmel som gjorde deg stille.
Et verksted der noen var normale mennesker.
En katt i veikanten som gjorde dagen mørkere, og som ble med deg videre som en klump i brystet.
På sykkel er du ikke skjermet. Du får alt litt nærmere enn du har bedt om. Det fine og det slitsomme og det som bare er realitet.
Og kanskje er det nettopp derfor det setter seg.
