Varmen er så sterk etter klokken 10 at jeg har bestemt meg for å stå opp tidligere. Jeg setter vekkeklokken på klokken 3, og det gjør vondt å våkne og komme seg ut for å begynne å sykle. Men slik er det når man er gal nok til å planlegge en sykkeltur gjennom det australske inferno midt på sommeren. Så mye for “grundig planlegging”.
Jeg bruker én time på å få meg ut med sykkelen. Det er mørkt, og jeg merker også at det er cirka 40 minutter mørkere om morgenen her enn lenger øst. Det er som om solen har gitt opp dette stedet også. Jeg setter på lyset og begynner å tråkke. Den eneste fordelen med å stå opp så tidlig er den vakre soloppgangen med alle sine farger. Nok en dag hvor naturen prøver å bestikke meg til å fortsette dette vanviddet.
Fra Griffith til Hay: Dyrerikets velkomstkomité
Griffith, byen jeg forlater, er kjent for sine vinmarker og italienske innvandrere som har forvandlet den til en oase av mat og vin midt i ingenmannsland. Ikke at jeg fikk nyte noe av det – det var jo stengt da jeg kom, og jeg måtte videre før noe åpnet. Historien om mitt liv på denne turen.
Det var i Griffith jeg også oppdaget at jeg hadde glemt overgang til laderen for stikkontakter. Av alle tenkelige ting å glemme i et land hvor stikkontaktene er helt annerledes! Det eneste jeg hadde med meg var en enkel, slitt adapter som så ut som den burde vært pensjonert for lenge siden. Hvert motell ble en ny utfordring – finne en stikkontakt som adapteret faktisk passet til, og be en stille bønn om at mobilen ville lade nok til neste etappe.
På strekningen mot Hay blir jeg eskortert av Australias uoffisielle velkomstkomité: kenguruer og emuer som løper langs veien. En kenguru hopper plutselig ut foran meg, stopper, og ser på meg som om jeg er en romveseninntrenger på dens territorium. “G’day, mate,” sier jeg, mens den stirrer på meg med et blikk som tydelig kommuniserer: “Hvilken idiot sykler i denne varmen?”
En flokk emuer løper parallelt med meg i noen minutter. De lange fuglene holder samme tempo som meg – en ego-knusende påminnelse om at selv fugler uten flyvevner er raskere enn en utslitt nordmann på sykkel. En av dem snur hodet og kikker på meg, og jeg kunne sverget at den hvisket til de andre: “Se på den rare skapningen – to hjul, null vett.”
Hay: Byen Google Maps gjemte
Jeg kommer til Hay, en liten by med stor historie. Hay var en gang en viktig havneby ved Murrumbidgee-elven og hadde til og med sitt eget skipsverft på 1870-tallet. Nå er den mest kjent for sitt fengelsmuseum og som et stopp på veien for forvirrede syklister.
Google Maps vil tydeligvis ikke at jeg skal finne hotellet. Jeg prøver alle veier, men nei – ikke fra de tre sidene jeg forsøker. Teknologien har tatt side med varmen i et forsøk på å ta knekken på meg. Til slutt finner jeg det likevel. Enda et bevis på at stahet er min eneste reelle ferdighet.
Turen gikk ganske greit; jeg kom fram ganske tidlig, før klokken 12. Varmen etter klokken 8 vippet over 33 grader. Det er da Celsius, ikke Fahrenheit. I Fahrenheit ville det vært… nei, jeg orker ikke engang å regne ut det tallet. La oss bare si at asfalten begynte å vinke til meg.
Jeg får snakket litt med personalet fra hotellet. De kommer fra India, nærmere bestemt Punjab-regionen der temperaturer på 45 grader er en normal sommerdag. De ser på meg – en solbrent skandinaver – med en blanding av medlidenhet og fascinasjon. “Du sykler? I denne varmen? Frivillig?” De ler og tilbyr meg ekstra vann, trolig fordi de frykter at hjernen min allerede er kokt. De gir meg også lov til å lade mobilen i resepsjonen – min stakkars adapter hadde nemlig gitt opp livet etter flere dagers misbruk.
Hay er kjent som “den flate byens hovedstad” og når du ser utover landskapet, forstår du hvorfor. Det sies at hvis hunden din rømmer hjemmefra her, kan du fortsatt se den løpe tre dager senere – så flatt er det. Byen har cirka 2.500 innbyggere, to matbutikker (som heldigvis var åpne da jeg var der), et imponerende krigsmuseum og en historisk fengselsgård som nå er museum.
Jeg hadde god tid i Hay, kom tidlig så det var mulig å kikke litt i byen. Byen var liten med to matbutikker som var åpne den dagen. Jeg kjøpte litt snacks og gikk tilbake til motellet for å slappe av, noe som betyr å stirre i taket og spørre meg selv hva jeg egentlig driver med.
Bekymringer på veien: Dekk i nød
En ting som slår meg på denne turen: det er ingen sykkelbutikker, og jeg begynner å være litt bekymret for dekkene på sykkelen min. Varmen gjør sitt, og det merkes at dekkene begynner å bli slitt. Det er Pirelli P0 Race 35mm som jeg fikk med meg fra Italia. Sykkelen kom to dager før jeg skulle reise, så det var ikke tid til å sette andre dekk på den. I tillegg var ingen butikker åpne i Sydney mellom jul og nyttår. Jeg har med meg 230ml tubeless-væske, og håper på det beste. “Optimisme” – reiseforsikringens største fiende.
Balranald: Punkteringen som ventet på meg
Dekkene holder neste dag på turen til Balranald, helt til jeg får en liten spiker i dekket – 300 meter fra hotellet i nevnte by. Det må være en verdensrekord i uflaks, eller kanskje universets sans for humor.
Balranald er en historisk by ved Murrumbidgee-elven, som en gang var en viktig handelsrute. Byen har bare rundt 1.200 innbyggere, men er stolt av sin rike historie og sitt militære minnesmerke som hedrer de lokale soldatene som deltok i første og andre verdenskrig. De har et imponerende minnesmerke i byens sentrum, med navnene på alle lokale soldater som tjenestegjorde.
Byen har også et økosystem som er hjemsted for den truede Southern Bell-frosken, noe som har gjort Balranald til et viktig område for naturvern. Ikke at jeg fikk sett noen frosker – jeg var for opptatt med å stirre mismodig på mitt punkterte dekk.
Dagen var ganske varm, og jeg fikk mye motvind denne dagen – som om naturen følte at varmen alene ikke var nok av en utfordring. Jeg får ta inn på et motell. De har veldig grei standard overalt, går for å være moteller i små australske byer. Nok en kveld med laderkabalen: hvilken enhet fortjener strøm mest? Mobilen vinner igjen – jeg trenger tross alt Google Maps for å finne veien videre.
Jeg går ut i byen, kjøper en svær is og spør folk om veien til Mildura. De sier at den er fin, men at det kan være mye trafikk. “Fin” i australsk terminologi betyr tydeligvis “flatt helvete uten skygge i 48 graders varme.”
Plan for helvetesdagen: Tidlig start, sen anger
Jeg tenker: “Okei, jeg starter i morgen og skal kjøre så fort jeg kan.” Det er meldt 48 grader neste dag, så jeg blir nødt til å stå opp tidlig uansett. En temperaturoversikt som kunne fått Satan til å søke air condition.
Jeg sliter med å holde luft i dekkene, fyller på tubeless-væske, og det hjelper – midlertidig. I likhet med min optimisme.
Neste dag starter jeg klokken 4 om morgenen, trøtt og sliten. Jeg kjenner godt i beina at dette er ganske tøft. “Tøft” er et understatement. Det er som om beina mine har startet en generalstreik uten å informere resten av kroppen.
48 grader: Når asfalten vinker
Noen vennlige sjeler gir meg litt kaldt vann underveis. Det er en lørdag, men det er ikke mye trafikk – ikke i det hele tatt, sammenlignet med det jeg er vant til i Europa. Til og med bilene har mer vett enn meg.
Vannet i vannflasken er så pass varmt at det er litt vondt å få det i munnen, men det er luksus og føles godt. Enda mer luksus når et kinesisk par senker farten med SUV-en sin og gir meg en flaske med kaldt vann. Jeg heller det varme vannet over meg og drikker det kalde. Det gjør godt. Det er øyeblikk som dette som får meg til å tro på menneskeheten igjen, selv om jeg har mistet troen på min egen dømmekraft for lengst.
Jeg ser politiet på en parkeringsplass; de holder på med folk fra utlandet. Jeg hører at de sjekker oppholdet deres i Australia. Jeg skal slappe av litt her og spise nisten. Det kommer en bil som stopper ved siden av meg, og en dame gir meg en pose med mat. Det er snilt, like snilt som noen dager siden da en mann fra India stoppet og ga meg 10 dollar for at jeg skulle få kjøpt meg kaffe. Det gjorde jeg. Men jeg takker nei til noen bokser hun vil gi meg – det blir for tungt. Vekt er fienden når man sykler, selv om dehydrering er en verre fiende. Prioriteringer er ikke min sterke side i 48 graders varme.
Værmeldingen stemmer: 48 grader. Det er helvete. Jeg har en mil igjen til hotellet etter at jeg krysset grensen til en ny delstat. “Velkommen til Victoria,” står det på brua. Mildura nærmer seg. Jeg er helt ferdig.
Mildura: Hvor retningssansen gikk for å dø
Jeg bruker nesten en time på å finne hotellet, noe som skulle vært veldig enkelt. Men enten jeg eller GPS-en går bananas og kjører i feil retning. Jeg blir litt irritert på meg selv fordi jeg kaster bort så mye tid på det. Det er som om hjernen min har smeltet i varmen og nå har konsistensen til en softis.
Mildura er faktisk en ganske stor by med over 30.000 innbyggere, ligger ved den mektige Murray River og er kjent som et viktig landbruksområde spesielt for vindruer, sitrusfrukter og mandler. Byen har et rikt kulturliv og en blanding av historiske bygninger og moderne fasiliteter. Den er også et populært turistmål på grunn av sitt behagelige klima (behagelig? HA!) og nærhet til nasjonalparker.
Til slutt finner jeg hotellet, og etter en stund bestemmer jeg meg for å booke to netter. En hviledag kan gjøre godt, la meg puste litt og tenke på hva jeg skal gjøre videre. Om jeg skal til Adelaide og avslutte der, eller om jeg skal fortsette. Det første jeg spør resepsjonisten om er: “Har dere tilfeldigvis en adapter for europeiske kontakter?” Svaret er heldigvis ja, og jeg føler at jeg har vunnet i lotteriet.
Jeg fikk tanken om å avslutte. Jeg var klar over at det blir tøft, men jeg trodde at jeg skulle takle det bedre. Det var i fortvilelsen jeg følte den varme lørdagen.
Ettertanke: Gal manns verk
Etter en dusj og to liter vann begynner jeg å tenke klarere. Kanskje dette ikke var den mest gjennomtenkte planen – å sykle gjennom det australske ødelandet midt på sommeren, med minimalt med forberedelser og en sykkel som ankom i siste liten. Men så igjen, de beste historiene kommer aldri fra velplanlagte turer der alt går etter planen.
Mens jeg ligger på sengen og lar air condition-anlegget blåse iskald luft på min solbrente kropp, kommer jeg til en konklusjon: Jeg er enten den modigste eller den dummeste syklisten som noensinne har krysset New South Wales. Sannsynligvis det siste. Men jeg kom meg hit. Og det er noe.
Jeg ser på de slitte dekkene mine, tenker på de 48 gradene, på kenguruene som lo av meg, og på den vennlige damen som ga meg mat. Australia har vist meg sitt verste og sitt beste. Og merkelig nok – jeg gleder meg til neste etappe. Det må være heteslag.
