Hviledag: En Velfortjent Pause
I dag er det en dag uten sykkel – en saliggjørende pause for min stakkars bakende som har blitt uvanlig godt kjent med sykkelsetet i det siste! Jeg tusler inn til byen, og allerede er kaféene fylt opp. Australiere er tydeligvis tidlige fugler i helgene, ivrige etter å dykke ned i frokostkos.
Jeg kaster meg inn i den lokale frokostkulturen og bestiller egg, bacon og surdeigsbrød. Himmel og pannekake, det smaker som en million dollar når kroppen skriker etter kalorier etter hundrevis av tilbakelagte kilometer!
Morsom fakta: Australiere spiser over 6 milliarder egg årlig – det er omtrent 245 egg per person per år! Ikke rart at frokostkulturen deres er så sterk.
Jeg oppdager at flere butikker holder åpent, inkludert en sykkelbule og en elektronikkjappe. Perfekt! Jeg trenger en lader, så jeg stikker innom både Kmart og Target. Og vips! En lader for bare 6 dollar – en liten, men akk så herlig seier når man er på tur og lever ut av kofferten.
Inne på sykkelverkstedet blir jeg møtt av en hyggelig kar. Vi jakter på et 35 mm dekk, men det er like sjeldent som en regnskur i ørkenen. Til slutt ender jeg opp med et 32 mm dekk som, heldigvis, kan rulles sammen og forsvinne usett i bagasjen. Nå er det bare å la beina hvile, lade opp batteriene (både mine og telefonens) og hoppe tidlig i seng før morgendagens etappe.
Donuts, Grensekontroll og en Time-Warp til Renmark!
Opp og hopp! Dagen starter, som seg hør og bør for en skikkelig syklist, på bensinstasjonen. En donut og en kaffe er obligatorisk drivstoff før veien kaller. Regnet drypper litt og vinden uler, men temperaturen har heldigvis krøpet nedover – et lite pusterom fra Australias brennende sol. Målet er Renmark, noe som betyr en kryssing av delstatsgrensen og en snodig 30-minutters tidsforskyvning bakover! Snakk om tidsreise på to hjul!
Turen går smertefritt, og jammen meg blir været bedre utover dagen og temperaturen stiger igjen. Perfekt! Veien snor seg forbi utallige vingårder – Renmark er visstnok et av Australias eldste vindistrikter, grunnlagt i 1887 av to kanadiske irrigasjonsingeniører, brødrene Chaffey. Landskapet er overraskende grønt, velstelt og vakkert langs Murray River.
Ved grensen til South Australia dukker det opp en flom av skilt som instruerer meg om å kvitte meg med all frukt, nøtter og mat. Jeg sluker de siste bananene mine i vill fart før jeg når grensekontrollen. Det er en pussig opplevelse å måtte stoppe inne i samme land for å vise hva jeg har i bagasjen. Her er det tydeligvis ingen “fri flyt” som i EU!
Renmark, som ligger 254 km nordøst for Adelaide, byr på et ørkenklima som flørter med halvtørt, med brennhete, tørre somre og kjølige vintre. Her har temperaturen visstnok nådd svimlende 48,6°C! Godt jeg er her på en relativt “mild” dag – selv om det betyr at svetten fortsatt renner fritt.
Jeg ankommer motellet mitt, og hva ser jeg? McDonald’s, Hungry Jacks (Australias svar på Burger King) og en hel haug med andre fristende matkjeder. Middagen er reddet! Jeg sjekker værmeldingen for morgendagen, og det ser ut til å bli perfekte forhold: varmt, men med masse medvind! Jeg tar sjansen og booker overnatting i en bitteliten by hele 240 km unna, kalt Spalding.
Syklisttips: I Australia har McDonald’s en “McOz” burger med rødbeter – en lokal vri du ikke finner i andre land!
248 km til Kirken og et Nattlig Eventyr!
Turen til Spalding går som smurt – 1200 meter oppoverbakke ifølge Strava og 800 meter nedover. Men det beste? Jeg klarer utrolige 248 km denne dagen, med en snittfart på 24,7 km/t! Wow! Rundt 40 km før målet stopper jeg i Burra for å fylle på vann, drikke noen bokser Pepsi og slappe av. Jeg slår av en prat med den lokale dama bak disken. Hun forteller at livet her ute uten bil er en utfordring. De har en buss for pasienter til legen, men ellers er det tynt med transporttilbud.
Jeg tråkker videre gjennom et landskap som er som hentet rett ut av en australsk film – tørt, solrikt og med den karakteristiske røde jorden. Bortsett fra noen irriterende fluer som prøver å spise meg levende, er turen overraskende behagelig. Med den farten jeg holder, er varmen faktisk ikke så plagsom.
Men så kommer utfordringen: å finne overnattingsstedet. Til slutt oppdager jeg at det er… i en kirke! Selvinnsjekking med kode til dørene. Jeg ler for meg selv – fra sykkelsete til kirkebenk, det er ikke hverdagskost! Men stedet er faktisk supert og behagelig, og jeg får sovet godt.
Spalding, viste det seg, er virkelig bitteliten, med bare 194 sjeler ifølge 2021-folketellingen. Ikke rart jeg aldri hadde hørt om stedet! Byen ligger nord for Clare Valley, et annet kjent vindistrikt, og er mest et jordbrukssamfunn med et skiferbrudd. Medianalderen er 46 år – her er det tydeligvis flere bestemødre enn barnebarn.
Kenguru-Eskorte, Garmin-Krasj og 460 km til Ceduna!
Tidlig neste morgen starter jeg dagen med selskap av noen nysgjerrige kenguruer. De følger meg et langt stykke, som mitt eget private eskorteteam, hoppende livvakter i den australske villmarken! Morgenen er kjølig og klar. Målet for dagen er enten Port Augusta eller Adelaide. Jeg tenker over det mens jeg sykler, og når valget skal tas, bestemmer jeg meg for Port Augusta.
Og det, mine venner, viser seg å være en tabbe av dimensjoner! Ingen sykkelbutikker, ingen sportsbutikker har det jeg trenger. Lokale syklister rister på hodet og forteller at de bestiller alt på nettet. Det har jeg ikke tid til! Før jeg kom til Port Augusta måtte jeg forresten ty til en reserveslange, for tubeless-dekkene mine sa takk for seg. Jeg stikker innom BigW, en butikk som minner om en australsk Biltema, og finner et 28 mm dekk jeg tar med meg som en nødproviant.
Jeg skulle egentlig bli en natt til, men etter å ha sjekket ut fra Discovery Parks bestemmer jeg meg for å starte på ettermiddagen. Og så skjedde det… Jeg ender med å sykle hele natten fram til Ceduna – utrolige 460 km i ett strekk! Underveis får jeg til og med sniket meg til litt søvn i en park i Kimba, på en benk blant aboriginere som bodde der. En unik overnatting til samlingen, vil jeg si!
I Port Augusta begynte jeg også å oppdatere min Garmin-computer, men den hengte seg totalt og nektet å våkne til liv igjen. Jeg har også spart på batteriet på telefon og klokke, så beklager folkens – det finnes ingen dokumentert rute fra denne episke nattturen! Jeg ankom Ceduna klokken 19:00, bestilte mat som en sulten ulv og bestemte meg for å stå opp tidlig igjen neste dag. Australia er stort, ja visst, men ikke større enn at en sta nordmann på sykkel kan erobre det – én kilometer av gangen!
Eventyrsfakta: En kenguru kan hoppe opptil 9 meter i ett eneste hopp – det er som å klarere to biler parkert ende til ende! Mine syklende eskorter var virkelig imponerende idrettsutøvere.
Hva Skjer Videre?
Følg med på neste etappe av dette utrolige eventyret gjennom det australske kontinentet. Vil dekkene mine holde? Vil jeg finne flere unike overnattingssteder? Og hvor mange flere kilometer kan disse beina tråkke på én dag?
#SyklingAustralia #SykkelLiv #EventyrReise #OutbackReise
