En tur innom bensinstasjon-kafeen for donut, is og påfyll av mat og veske før videreturen. Jeg slår av en prat med en fyr som jobber der, og får vite at han emigrerte fra Slovakia til Australia i 1998 – altså i knøttliten alder! Han trives godt her, men begynner å snakke om politikken i landet… Det skal vi hoppe elegant over på denne bloggen.
Jeg legger merke til igjen og igjen at folk i Australia reiser utrolig lite! Ikke bare langt, men selv korte turer er som en ekspedisjon for dem. Når jeg spør hvordan veien er mot en by eller tettsted, får jeg ofte høre at de ikke har kjørt dit på FLERE ÅR – og da snakker vi om en strekning på sølle 4 mil! Helt annerledes enn hos oss i Nord-Norge, hvor de fleste fra Mørsvikbotn-bygda kan veien til Bodø, Narvik og Lofoten på fingerspissene – ikke bare E6, men også alle de krokete snarveiene over havet.
Tiden flyr, og jeg ser at den stakkars fyren bak disken begynner å stresse fordi han tok litt for lang pause med meg. Jeg kaster meg på sykkelen og tråkker videre ut i mørket. Det er dødsstille rundt meg, nesten ingen trafikk, og så – BAM! – etter bare 10 km er bakhjulet plutselig tømt for luft. Typisk! Ikke annet å gjøre enn å stoppe og fikse. Har ikke mer tubeless-væske med meg, så jeg bestemmer meg for å sette på en slange i stedet. Det går heldigvis greit.
Mitt Ærlige Australske Reiseråd: Skal du til Australia og gjennom ørkenen? KJØP TELSTRA! Men ikke et hvilket som helst SIM-kort som påstår de har «Telstra-dekning» – nei, du må ha EKTE Telstra! Selskaper som Telsim, Boost Mobile, Woolworths Mobile og ALDImobile skryter alle av at de bruker «Telstra-nettet», men de får bare tilgang til en begrenset del av det. De andre har så begrenset dekning at det er latterlig. Det er KUN Telstra som faktisk fungerer i ødemarka. Ikke la deg lure av de smilende selgerne på flyplassen som sier at «Optus eller Virgin går helt fint» – det gjør det IKKE! Jeg har gått på den smellen flere ganger. Ja, de er billigere og gir deg mer data, men det hjelper lite når du står midt i ingensteds uten dekning!
Penong – Mer Enn Bare En Stoppeplass
Første stopp er Penong, rundt 5 mil senere. Denne lille plassen er faktisk hjemmet til Australias «vindmøllemuseum» – en samling med over 20 historiske vindpumper som strekker seg mot himmelen! Jeg fråtser i kaffe, is og donut, og overrasker absolutt ingen når jeg sier at klokka bare er 8, men det er allerede svimlende varmt.
Jeg legger merke til at det er politikontroller overalt. Fartsgrense eller promillekontroll? Det er lørdag morgen, så kanskje det er et lokalt problem med festglade sjåfører?
Jeg tråkker videre med litt vind i ryggen – deilig! – men varmen bare stiger og stiger. Jeg stopper ved alle bensinstasjoner, men de ligger så sinnsykt langt fra hverandre at jeg må drasse med meg vanntønner på ryggen. Vannet i sekken holder seg ok, men det i flaskene på sykkelstyret? Det blir så varmt at det svir i munnen å drikke det! Neste gang tar jeg med stål- eller titaniumsflaske – en smart investering når temperaturen kryper opp mot 38 grader og det ikke finnes et eneste tre som gir skygge!
Nullarbor – Der Trærne Sa Farvel
Jeg har bestemt meg for å nå helt til Nullarbor i dag. Dette er ikke bare en liten stoppeplass – det er selve inngangsporten til verdens største karst-slette! «Null-arbor» betyr bokstavelig talt «ingen trær» på latin, og når du ser dette endeløse landskapet skjønner du hvorfor. Hardcore syklister verden over drømmer om å krysse denne strekningen!
Omtrent 10 mil før jeg er framme, finner jeg en bitteliten plass med bensinstasjon og – HALLELUJA! – mobildekning. Jeg ringer og bestiller motell, men får streng beskjed: «Etter klokka 20:00 er det INGEN til stede, så du MÅ komme før da!» Jeg ser på klokka, beregner farten min, og tar sjansen. Vil jeg rekke det?
Det går på håret! Jeg er framme rundt 18:30, utslitt men lykkelig, og får kjøpt mat og drikke. På motellet oppdager jeg advarsler om dødelige slanger overalt, med detaljerte instruksjoner om hva jeg skal gjøre hvis jeg ser en, og påminnelser om å riste skoene mine før jeg tar dem på. Bare en vanlig dag i Australia dette!
Eucla Og Det Utrolige Møtet
Tidlig opp neste morgen! Planen er å nå Eucla, over grensen til Vest-Australia. De første 5 milene går som en drøm, men så – PANG! – slår motvinden til som en mur. Den er så brutal at jeg ikke klarer å holde mer enn 14 km/t uansett hvor hardt jeg prøver. Med den farten kommer jeg aldri fram før dommedag! Det er 13 mil igjen, og jeg kjemper for hver eneste centimeter på sykkelen. Det er så tungt at jeg banner på tre språk.
Heldigvis begynner vinden å gi seg etter noen mil. Ved grensen stopper jeg, spiser is og heller i meg vann som om det var siste sjanse. Det er grensekontroll her – bare én mil igjen til motellet!
Et fascinerende faktum om Eucla er at denne lille plassen har sin helt egen tidssone – Australian Central Western Standard Time (UTC+8:45) – en uvanlig 45-minutters forskyvning som bare brukes av noen få hundre mennesker, noe som gjorde at klokken min plutselig hoppet til en tid jeg aldri hadde sett før!
På grensekontrollen skjer det mest utrolige på hele turen. En ung dame sjekker bagasjen min, ser det norske flagget og – helt seriøst – begynner å snakke NORSK til meg! Oslo-dialekt!
«Er du fra Norge?» spør hun med perfekt Oslo-dialekt.
«Ja! Er DU norsk?» svarer jeg, helt sjokkert.
Vi begynner å prate, og hun forteller at hun bodde i Arendal en stund.
«Jeg har faktisk også bodd i Arendal,» sier jeg, «på Tromøya! Jeg jobbet i Agderposten, men vi flyttet nordover i 2016.»
Hun kikker på meg med store øyne og spør: «Bodde dere i det siste huset på Ugelsmyra?»
«Ja,» svarer jeg forbløffet, «Skareveien 303!»
Hun smiler bredt og sier: «Det var jeg og kjæresten min som kjøpte huset deres i 2016!»
Jeg får nesten hakeslepp! Tenk å møte personen som kjøpte MITT HUS – på en grensekontroll i ødemarka i Australia! Verden er ikke bare liten, den er MIKROSKOPISK! Jeg spør om vi kan ta et bilde sammen, og det er helt greit for henne. Dette må dokumenteres, ellers er det ingen som kommer til å tro meg!
Med hodet fullt av denne utrolige tilfeldigheten, sykler jeg videre til motellet. Der bestiller jeg en biff så stor at den henger utenfor tallerkenen, og slår av en prat med en kar fra Perth som kjører sin nyinnkjøpte brukte motorsykkel fra Adelaide. Vi utveksler reisehistorier til langt på natt.
Eucla er forresten ikke bare et grensepunkt – det er også hjemmet til de mystiske «Eucla-nymfene», verdens eneste hvite kakerlakker som lever i sanddynene ved stranden! Men etter dagens opplevelser, virker selv hvite kakerlakker ganske ordinært…
På slutten av denne lange, eventyrlige dagen oppdager jeg til min forferdelse at ladeadapteren min er borte – jeg har glemt den igjen på motellet i Nullarbor! Midt i gleden over det utrolige møtet og den deilige biffen, slår panikken inn når jeg innser at min digitale livlinje nå er på lånt tid, og adapteren ligger flere timers sykling tilbake på et motell der ingen kjenner meg. Hvordan skal jeg nå dokumentere resten av turen min uten strøm til telefonen? Typisk at slikt skjer midt i ingensteds!
Eventyrene fortsetter, og i morgen venter nye utfordringer på denne ville sykkelturen gjennom Australia!
