Ah, Bari. Jeg landet midt i det som føltes som jordas armhule, til meldinger om en hetebølge. Joda, jeg hadde jo svettet meg gjennom Australia en gang, så jeg tenkte kjekt at dette kom til å gå helt fint. Min første utfordring var imidlertid ikke varmen, men en bagasjetralle på flyplassen som var i åpen krig med norske mynter. Den nektet plent å la seg rikke. Så der sto jeg da, og slepte en sykkeleske på størrelse med en liten ponni gjennom en flyplass full av elegante italienere. Jeg følte meg som en full sjømann på landlov.
Taxituren ble neste punkt på agendaen for «ting som kan gi en nordmann hjertestans». Sjåføren, en mann som tydeligvis mente at rattet var mest til pynt, var dypt engasjert i en livsviktig WhatsApp-samtale med mamma. Jeg klamret meg fast i baksetet og lurte på om reiseforsikringen dekket «død ved Mamma-WhatsApp» mens vi suste gjennom trafikken. Vel fremme på hotellet var jeg så ferdig at jeg bare kollapset i senga.
Dagen etter skulle jeg være turist. Planen var å være en sånn kul, kulturell type som utforsket Bari sentrum. Og det var vakkert, med et turkist adriaterhav og trange, sjarmerende gater. Men min jakt på en sykkelbutikk ble raskt en øvelse i tålmodighet. Rundt klokken 13 hadde nemlig hele byen inngått en pakt om å ta en kollektiv powernap, også kjent som siesta. Byen var like stengt som en norsk butikk på 17. mai. Jeg ga opp og dro tilbake til hotellet for å mekke på sykkelen, min eneste trofaste venn så langt.
Selve hotellet var et arkitektonisk mesterverk plassert midt i et industriområde – en oase av lastebilstøy og eksos. Etter en natt med tvilsom søvn og en frokost som smakte av eventyrlyst (eller var det papp?), var det på tide å starte turen. Temperaturen skulle visstnok bikke 40 grader innover i landet, en herlig tanke. Men først: logistikk. Jeg bodde i sjuende etasje. Heisen var designet for én person og muligens en håndveske. Sykkelen min? Ikke sjans. Med 15 kilo bagasje ble det en lang og svett ferd ned trappene, avbrutt av små pauser der jeg måtte overtale hjertet mitt til å slutte med sin spontane flimmer-disco.
Morgenrushet ut av Bari var et skue. Bilistene var mer opptatt av å scrolle på Instagram enn av den svette, desperate nordmannen som prøvde å overleve ved siden av dem. Men da jeg endelig kom meg ut av byen, var lettelsen enorm. Det fantes faktisk sykkelstier! Varmen var brutal, men så lenge jeg fant vann, gikk det fremover. Min geniale plan om å følge kysten gikk selvsagt i vasken da en skogbrann blokkerte veien. Universet insisterte på at jeg skulle ta en ufrivillig bonusetappe på to mil rett inn i Italias stekeovn. Med 38 grader på måleren og en vilje av stål (eller i hvert fall noe som lignet), satte jeg kursen mot Foggia og booket et hotellrom i ren desperasjon.
Og Foggia – for en overraskelse! Etter å ha sjekket inn, dumpet jeg sekken og vandret ut i den historiske bykjernen. På Piazza Umberto Giordano fant jeg en liten kaffebar. Bartenderen, en eldre kar med en slitt sykkelcaps på snei og et smil som kunne smeltet en isbre, ble min redning. Han elsket sykkelen min og krevde å få høre hele den tragikomiske historien min. Mens han fortalte om jordskjelv og gjenoppbygging, serverte han meg panzerotti – fritert deig med tomat og mozzarella. Det var som en himmelsk klem til en sliten sjel.
Der satt jeg, spiste fritert himmel og så på livet i skyggen av trærne. Jeg stakk til og med innom den gamle katedralen. Møtet med den genuine gjestfriheten i Foggia, den smilende bartenderen og den latterlig gode panzerottien, gjorde det hele verdt det. Kanskje hele poenget med å utsette seg for slik tortur på to hjul er å sette ekstra stor pris på en fritert deigklump og en hyggelig prat. Man vet jo aldri.
